Håvard Myklebust har i arbeidet med sin doktoravhandling kommet frem til en metode som gjør det mulig å måle skiløperes individuelle skiteknikk med høy grad av presisjon – også utenfor laboratoriet.
— Ved hjelp av små, lette bevegelsessensorer strategisk plassert på skiløperens kropp og utstyr kan vi måle små tekniske variasjoner underveis i en treningsøkt og vi har vist at tekniske endringer som ellers er vanskelig å avdekke påvirker prestasjonen, sier Myklebust. Han legger til at metoden er ekstra nyttig fordi den kan brukes ute i naturlige omgivelser, som snø, og kan dermed gi enda mer verdifulle test-data.
Avhandlingen, «Quantification of movement patterns in cross-country skiing using inertial measurement units», beskriver metodens holdbarhet, presenterer praktiske funn, samt foreslår hvordan metoden kan utvikles videre for å tas i bruk av trenere og utøvere. Til sammen 28 utøvere bidro til innsamling av data og enkelte ble fulgt i et helt år, og målinger ble utført både på snø og på rulleski.
Måling av komplekse bevegelsesmønstre
Skøyteteknikkene i langrenn består av komplekse bevegelser med rom for store variasjoner. Ved hjelp av bevegelsessensorene kan en måle hvor store ulike bevegelser er og når de skjer i forhold til hverandre. Dette kalles "timing" og er svært viktig i komplekse teknikker som i langrenn. Mønstrene som kan utledes av ulike bevegelser og timing kan også brukes til å vise om skiløperen er i balanse, en annen faktor som gir verdifull informasjon om teknikken.
Bevegelsesmønstrene er naturlig nok forskjellig mellom ulike delteknikker i langrenn. I dobbeldans er det for eksempel ett stavtak for hvert beinskyv, mens en i padling kun tar ett stavtak for annethvert beinskyv. Ved hjelp av sensorene kan vi automatisk identifisere hvilken teknikk løperen bruker. Dette til tross for at utførelsen også varierer mye mellom løpere. Variasjonen for en enkelt løper er betydelig mindre.
— Likevel, når målinger gjentas over tid og disse dataene sammenstilles med variasjoner i prestasjon, kan vi avdekke de ulike utøvernes personlige idealteknikk på et veldig detaljert nivå, sier Myklebust.
Generelle tendenser
Selv om det varierer hva som fungerer best for den enkelte utøver, viste undersøkelsene også noen generelle tendenser. Den viste blant annet en prestasjonsfremmende effekt av økt sykluslengde og lavere frekvens. En sykluslegde er avstanden du beveger deg fra et stavtak til neste stavtak på samme ski (se figur). Det forutsettes blant annet bedre balanse for å kunne gli lengre på én ski. Tidligere er det vist at de beste løperne har lengre sykluslengde enn de nest beste løperne, men denne undersøkelsen er den første til å vise en sammenheng mellom sykluslengde og prestasjon på individnivå. Når eliteløperne gikk med bedre flyt, roligere bevegelser og gled lengre på hvert skyv, sparte de energi og presterte bedre.
Forskjeller mellom teknikk på snø og rulleski
Undersøkelsene viste også at det er en klar forskjell mellom teknikk på snø og på rulleski. For eksempel viste målingene at utførelse av dobbeltdans i motbakke på snø medførte en annerledes rotering av hoften, større sideveis bevegelse, lengre bakkekontakt med stavene og generelt bedre flyt enn på rulleski. Dette er data som kanskje kan avdekke hvordan rulleskiene kan endres for å oppnå en teknikk som sammenfaller bedre med teknikken som brukes på snø.
— Kan lengre rulleski eller en likere plassering av bindingene bedre simulere det å gå på snø, spør Myklebust.
Stort potensial
Disse sensorene har et stort potensial for å hjelpe trener og utøvere i praksis under trening. Myklebust forklarer at det kan lages systemer som gir utøverne øyeblikkelig tilbakemelding om hvordan de beveger seg i forhold til sin egen ideelle teknikk. Dermed kan løperne justere teknikken umiddelbart og trolig optimalisere teknikken sin raskere.