Idrettens motstandskamp

Tyskerne overtok raskt idretten i Norge og i okkuperte land i Europa. Men i motsetning til i andre land, nektet idretts-Norge å bli en del av det nye regimet.

-  Tyskerne ønsket å bruke idretten til propagandaform slik de gjorde i Tyskland og også i Danmark. Det skjedde ikke i Norge. Utøverne gikk rett og slett til streik, og nektet å delta på både organisert trening og i konkurranser, forteller Matti Goksøyr.

Sammen med historiker Finn Olstad (professor II ved NIH) har Matti Goksøyr skrevet den nylig utgitte boka "Skjebnekamp. Norsk drett under okkupasjonen 1940-1945".

Aldri tidligere er denne idrettshistoriske epoken blitt dekket så bredt og dypt som er tilfelle i boka. Forfatterne har gått inn i en rekke nye kilder og innhentet opplysninger gjennom de siste 20 årene. 

Idretten i streik

Tyskerne overtok raskt idretten i Norge og i okkuperte land i Europa. Men i motsetning til i andre land, nektet idretts-Norge å bli en del av det nye regimet.

- Tyskerne ønsket å bruke idretten til propagandaform slik de gjorde i Tyskland og også i Danmark. Det skjedde ikke i Norge. Utøverne gikk rett og slett til streik, og nektet å delta på både organisert trening og i konkurranser, forteller Matti Goksøyr.

Idrettsstreiken var den første masseaksjon mot nyordningen i samfunnslivet i et Norge i krig. Ikke bare bevisste handlinger fra idrettsfolk var avgjørende for motstanden. Også idrettens ledere stilte seg i spissen for motstanden. Ledere som Helset, Hofmo og Smeda skilte ikke som andre nasjoner mellom idrett og politikk.

Et brytestevne i november 1940 er blitt den legendariske starten på idrettsstreiken der bryterne nektet å gå på matta og stevnet måtte avlyses på grunn av manglende deltakelse. Norske idrettsfolk fortsatte å boikotte idrettsarrangementer i nazistenes regi. Ingen trente, konkurrerte, var tilskuere eller medhjelpere. Nazisympatisørene konkurrerte stort sett for tomme tribuner.

- Tyskerne forsto ikke hva som skjedde i Norge, forteller Goksøyr. De forsøkte å lokke og overtale idrettsfolk til å delta. Men alle idrettene støttet etterhvert opp om streiken, også langrennsløpere og fotballspillere.

Boikotten gjaldt også tipping. For første og eneste gang i historien gikk tippeselskapet med underskudd.

Datidens store idrettskjendis Birger Ruud ble forsøkt overtalt med materielle goder og ære. Ruuds kontante avslag gjorde Reichskommissar Terboven rasende og Rud ble sendt til Grini fangeleir. Dette ga et sterkt signal til resten av idretts-Norge. 

Nazistene gikk også på idrettslederne. Rolf Hofmo, leder for Arbeidernes Idrettsforbund, ble tilbudt stillingen som "rikssportsfører". Hofmo nektet og ble sendt til fangeleiren Sachsenhausen i fire år.

Sendt i fangeleir

Datidens store idrettskjendis Birger Ruud ble forsøkt overtalt med materielle goder og ære. Ruuds kontante avslag gjorde Reichskommissar Terboven rasende og Rud ble sendt til Grini fangeleir. Dette ga et sterkt signal til resten av idretts-Norge. 

Nazistene gikk også på idrettslederne. Rolf Hofmo, leder for Arbeidernes Idrettsforbund, ble tilbudt stillingen som "rikssportsfører". Hofmo nektet og ble sendt til fangeleiren Sachsenhausen i fire år.

Illegal idrett

-  Norsk ungdom sluttet ikke å drive med idrett, forteller Goksøyr. Mange drev illegal idrett, eller såkalt jøssingidrett som fant sted ute i usjenert natur. Det dreide seg primært om terrengløp og orientering om sommeren og langrenn om vinteren.

Den illegale idretten fungerte som en stor rekrutteringsbase for Milorg og Hjemmefronten, i tillegg til skytterlagene rundt om i landet.

- Kombinasjonen av sterke, rakryggede ledere og en sunn norsk idrettskultur tuftet på å bevare nasjonale verdier og selvstendighet, samt idealet om idretten som demokratisk folkebevegelse, gjorde denne streiken så vellykket, konstaterer Matti Goksøyr.

Idrett som landssvik

Svært få idrettsutøvere stilte opp for nazistene. De mest markante var trolig skøyteløperne Hans Engnestangen og Finn Hodt. En mer tragisk historie handler om den unge kunstløpersken Turid Helland Bjørnstad som var i tidlige tenår da krigen brøt ut.  Hennes ambisiøse far ønsket at Turid skulle bli den nye Sonja Henie og presset datteren til å delta på stevner på "den gale siden". Et par år senere sluttet Turid med skøyter og brøt med faren. Da freden og oppgjøret kom i 1945, var idretten ivrige etter å straffe dem som hadde deltatt på tyskerne side. Turid H. Bjørnstad ønsket å ta opp igjen sin idrett, men ble stoppet av en folkeaksjon som forbød henne å gjenoppta sin aktive karriere.

Den klassiske forræderen som gikk i tyskernes tjeneste under krigen var Charles Hoff. Hoff var friidrettsutøver, redaktør i bladet "Sportsmanden" og ble ekspedisjonssjef i det nazistiske idrettsdepartementet høsten 1940.  Han ble kalt «norsk idretts onde ånd» og dømt for landssvik etter krigen. 

Betydning for idretten etter krigen

Politikere i etterkrigstiden anerkjente at idretten hadde gjort en stor innsats under krigen og gått foran i motstandskampen. Med økt anerkjennelse var det enklere å få mer økonomisk støtte. Etableringen av Norsk tipping AS var en konsekvens av at idretten hadde gjort sin plikt og krevd sin rett under okkupasjonen. Idretten skiftet status fra hyggelig hobby for den enkelte til et viktig samfunnsanliggende og et politisk interessefelt.