Det sier Terese Wilhelmsen. Hun har undersøkt hvor inkluderende kroppsøving i norsk skole faktisk er og hvor godt funksjonshemmede elever blir tatt med, i vid forstand.
Tidlig i mai disputerte hun på Norges idrettshøgskole (NIH) med avhandlingen “Inkludering av barn med nedsatt funksjonsevne i kroppsøvingsfaget. Erfaringer fra barn og deres foreldre”.
– Det som er klart, er at det varierer veldig hvor inkludert eller ekskludert barna opplever at de blir i kroppsøvingstimene, sier Terese Wilhelmsen. – Og det samme gjelder forresten foreldrenes opplevelse.
Må tilpasses
Hun har tatt for seg kroppsøvingsfaget; det er her barn og ungdom er tettest på hverandre, hvor særlig kroppslige ulikheter og forutsetninger blir tydelige. Hun har intervjuet barn med nedsatt funksjonsevne og foreldrene deres, i alt 15 barn og 26 foreldre. I tillegg har en del flere rundt om i hele Norge - i alt 64 barn og 72 foreldre - svart på en spørreundersøkelse om hvordan de opplever kroppsøvingsfaget.
– Studien viser at hvis barn og unge med funksjonsnedsettelser skal oppleve at de er inkludert, må læringsklimaet være riktig: Barna må få oppleve både at de deltar aktivt, mestrer det de gjør og at aktivitetene passer til deres interesser og behov, sier Wilhelmsen.
Hvis man lager ulike kroppsøvingsopplegg for unge med ulikt funksjonsnivå, kan noen utelukkes fra det sosiale fellesskapet også utenfor kroppsøvingstimene. Man kan skape et skille mellom barna fordi de mister mange felles erfaringer. Det sosiale samspillet blir vanskeligere.
Unngå sammenligning
Et annet viktig poeng er at man må begrense konkurransen og unngå sammenligning av prestasjoner og ferdigheter.
– Om man får til kroppsøvingstimer med et slikt romslig læringsklima, vil unge med helt ulike forutsetninger og interesser oppleve dem som inkluderende, både sosialt og pedagogisk.
Wilhelmsen mener at det er avgjørende også for barn og unge med funksjonsnedsettelser å bli møtt med høye, realistiske forventninger. Det gjelder både i aktiviteter og tilbakemeldinger ellers.
– Hver enkelt må sammenliknes med seg selv, ikke med andre. Da blir det heller ikke så viktig om man får til nøyaktig det samme som andre; det blir viktigere at man utvikler seg.
Glemt kanal
Selv om de unge blir mest «avkledd» nettopp i kroppsøving, blir dette faget ofte glemt når skolen skal kommunisere med foreldrene. Og kommunikasjonen hjem - skole blir ofte spesielt vanskelig når kroppsøvingslæreren ikke også er kontaktlærer.
– Foreldre ønsker seg mer dialog rundt nettopp kroppsøving. Når kommunikasjonen ikke er god nok, opplever også foreldrene at barna deres blir mindre inkludert, sier Wilhelmsen. – Med et godt grunnlag vil de derimot forstå om eller når de må endre et opplegg for eksempel for en bestemt time.
Derfor må skolen snakke med både unge og foreldre, særlig om kroppsøving. Det gjelder både mål, forventninger og hvordan det går.
Kan bruke ekspertene
Mange foreldre som ikke får god nok kontakt med kroppsøvingslæreren, opplever at de må kjempe for den unges rettigheter. Ofte får de høre at det er et spørsmål om økonomi og ressurser. Slike «kamper» er kjent fra tidligere forskning både i Norge og utenlands.
– Særlig foreldre som har barn med funksjonsnedsettelser opplever dette som en ekstra byrde når de forsøker å formidle kunnskap og fremme ungenes rettigheter, sier Wilhelmsen.
Hun mener læreren har mye eksperthjelp å hente - hos dem det faktisk gjelder.
– For læreren er det en utfordring å se om man skal holde på felles aktiviteter, gjøre parallelle ting eller dele i grupper. Men alle barna må ikke nødvendigvis gjøre det samme. Har læreren, den unge og foreldrene avklart ting godt sammen, vil de unngå at noen «skyves ut» som annerledes.
Paradoks
I sine undersøkelser støtte Terese Wilhelmsen på et pussig paradoks. Det viser seg at mange unge med funksjonsnedsettelser er aktive i idretten utenom skolen, men likevel opplever problemer med å delta skikkelig i kroppsøving.
– Dette er ganske påfallende. Flere barn og foreldre forteller at skolen ikke har god nok forståelse av alt barna kan gjøre, at det egentlig finnes svært få begrensninger, sier Terese Wilhelmsen. Det krever imidlertid at læreren forstår gruppas styrker og behov og at han eller hun planlegger aktiviteter deretter.
– Likevel, understreker hun: – Det er selvfølgelig også steder dette fungerer godt.
Må verdsette mangfold
Tidligere forskning har vist at mange lærere er for inkludering, men synes det som vanskelig i praksis. Mange lærere vil lett tro at de mangler enten kompetanse, ressurser eller begge deler, men dette handler mest om å være en god pedagog og bruke kunnskapen i nettverket sitt.
– Det er veldig lett å overdrive annerledesheten, å tro at nedsatt funksjonsevne er så mye vanskeligere enn andre annerledesheter. Men det handler om å verdsette og planlegge for mangfoldet. Derfor er kroppsøving er så viktig. Kropp og fysiske ferdigheter blir så synlig, sier hun.
– Kroppsøving er en viktig arena der dette mangfoldet av kropper og fysiske ferdigheter kan komme i fokus på en positive måte. Dette krever at kroppsøvingsøvingslærere - med støtte fra skolen og lærerteamet - reflekterer og jobber aktivt med å skape inkluderende fellesskap i nettopp kroppsøvingstimene.
Terese Wilhelmsen disputerte for avhandlingen «Utfordringer hos barn med funksjonshemninger i gymtimer» på NIH 9.mai.