Ny blink innen rekkevidde

Loddsnora henger fra langfingertuppen til FC København-keeper Jesse Joronen. Han har hatt ulike skader og trenger å finne ut hvordan han kan klare å bevege seg bedre. Akkurat dét er temmelig avgjørende for en keeper. Nå har han akkurat kommet med morgenflyet fra København for å få hjelp. Han skal måles.

– Kan bli nyttig

Målingene eller testene skal fortelle hvor bevegelig han faktisk er sammenlignet med hvor bevegelig han burde være. Og gi noen hint om hva han kan gjøre for – så å si – å kunne strekke seg litt lenger.

– Det er egentlig en ganske enkel sak, men den kan bli svært nyttig. Foreløpig vet vi neppe helt hvordan, sier Ola Eriksrud. Han er stipendiat ved Seksjon for fysisk prestasjonsevne (SFP) ved Norges idrettshøgskole (NIH), og like før St. Hans skal han forsvare en doktorgrad om målemetoden han har utviklet.

Video: Se hvordan øvelsen utføres i praksis

Han mener måleinnretningen kanskje kan sammenliknes litt med en linjal. Det er jo en enkel ting, men også den kan brukes til veldig mye forskjellig, bare man vet hvordan.

Stjernetest for idrettstopper og eldre

«Instrumentet» består av en matte med noe som likner en blink: En gradskive med avstandsmål fra midten og grad-angivelser hele veien rundt. Pluss en loddsnor for å gjøre målinger oppe over matta.

– Man kunne sikker laget et fancy opplegg med elektroniske instrumenter. En matte og en loddsnor er derimot enkelt, nøyaktig og kan brukes hvor som helst. Og dessuten lett å ta med seg, sier Eriksrud. Testmetoden har fått det kryptiske navnet «Hand reach star excursion balance test» (HSEBT).

Målet med metoden er å måle hvor langt man kan bevege seg i ulike retninger – for dermed å kunne si noe om hva man for eksempel bør trene eller tøye for å øke bevegeligheten – og dermed kunne fungere bedre. Både toppidrettsutøvere og eldre med ustødig gange kan ha nytte av dette. Mer om det siste straks.

Mønster avslører

Nå står Jesse Jaronen med høyre hæl i «inner-10ern», venstre fot like bak og inntil og strekker seg så langt han kan, først med venstre hånd 45 grader frem mot høyre, så motsatt. Deretter tilsvarende bakover, mens testleder Eriksrud korrigerer rygg- og hoftestilling.

Prosedyrene er viktige. Med én standard kan andre testere gjenta øvelsene og få sammenliknbare mål.

Målingene gir et sett skårer for bevegelighet. Til sammen gir de et mønster eller profil for evnen til å bevege seg i ulike retninger – og for evnen til å kontrollere bevegelsen (såkalt «dynamisk postural kontroll»). Resultatet skal være lett å forstå, også for utøverne selv.

– Absolutt. Da vi undersøkte en av toppalpinistene våre, fant vi ut at hun hadde fått nedsatt evne til å rotere hoftene. Sammen med et par trenere bestemte vi at vi burde forbedre bevegeligheten og kontrollen hennes før vi jobbet videre med kraft og hastighet. 

– Dette viser seg nyttig. Hvorfor klarer man ikke det eller det? Hvor mye er egentlig bevegeligheten, og kontrollen man har over den, faktisk innskrenket? Hva er det som holder igjen? Det blir lettere å se sammenhenger, begrensninger - og muligheter.

Helheten viktig

Ola Eriksrud startet utviklingen av målemetoden i ren frustrasjon: Han studerte fysioterapi, og testene han hadde lært der sa bare noe om enkeltledd.

– Samme hvor mye man bøyer eller strekker ut en ankel, kne eller hofte, blir ikke det til løping, gåing eller et gasellehopp. Det må en helhet til. Helheten er større enn delene, eller i hvert fall må delen forstås som en del av helheten, mener Ola Eriksrud.

Én del av helheten er også utøverens egne opplevelser. Målingene av Jaronen forteller da også at han har dårligere rekkevidde til den ene siden enn den andre, og det forklarer igjen hvorfor han ikke er like rask til å bevege seg til høyre som til venstre.

– Så omtrent samme mønster hos to personer kan gi helt ulik konklusjon?

– Ja, fordi de har ulik bakgrunn. Derfor må man ta med opplevelsen deres, det subjektive, sier Ola Eriksrud.

Kan hjelpe eldre

Etter å ha prøvd metoden en rekke ganger, mener Eriksrud å se at mønstre går igjen innenfor enkelte idrettsgrener. Men bevegelighet avhenger også av både kjønn og alder.

Og apropos alder: Eriksrud mener metoden kan være nyttig for alt fra unge talent til eldre; for dem kan for eksempel et fall bety alvorlige skader.

– La oss si at vi tester rekkevidden og balansen hos godt voksne herr Hansen. Da kan man se hva han mangler og hvilke øvelser som kan hjelpe ham til å bli stødigere. Kort sagt holde ham på beina. Unngår han for eksempel et lårhalsbrudd, spares han for alvorlige plager og samfunnet for store kostnader.

Og skader er noe Eriksrud håper testene kan forebygge også hos unge.

– Ved å ta flere tester over tid og sammenlikne dem både med hverandre og med et «normalt» gjennomsnitt, kan man oppdage endringer og avverge at noe får utvikle seg for langt i gal retning.

Lovende for mange idretter

Finske Jesse Joronen er slett ikke den eneste spilleren som har blitt testet. Metoden er allerede adoptert av Olympiatoppen; den har blitt et verktøy de har brukt både innenlands og utenlands i en rekke ulike idretter fra håndball og fotball til alpint og skicross.

– Det er etter hvert mange eksempler på nytten metoden kan ha. Det virker veldig lovende. Og det er jo litt artig at det er såpass enkelt. Man må lære seg prosedyrene, og så er resten analogt og lett å forstå.