Å beregne seg unna skader er umulig

Det var fastslått som en sannhet og flittig brukt rundt om i verden: Om du vil unngå skader, kan du trene deg opp uke for uke etter et fast «prosenttillegg».

«Kjør på med fast påslag»

Ifølge australieren som står bak denne idrettsmedisinske «revolusjonen», kan her enkelt av oss altså regne oss frem til hvor raskt vi trygt kan øke treningsbelastningen, og samtidig være sikker på å unngå overbelastning og skader. Prinsippet fungerer i de fleste idretter, og resultatene ville ikke utebli, enkelt og greit.

Dessverre litt for enkelt, skulle det vise seg.

• Torstein Dalen-Lorentsen er stipendiat ved Senter for idrettsskadeforskningpå Norges idrettshøgskole (NIH).
• 16. desember forsvarer han doktoravhandlingen sin på NIH: «Treningsbelastning og helseproblemer i fotball – Mer komplekst enn først antatt?»

Testet 500, ingen sammenheng

Teorien var fin, men det manglet et skikkelig forskningsmessig grunnlag for den, så i 2017 satte Torstein Dalen-Lorentsen på NIH seg fore å ordne dette. Han ville underbygge teorien. Dermed rigget han til et eksperiment med 500 deltakere over hele landet, junior-elitefotballspillere i alderen 15-19 år. Målet var å fastslå hvor klar sammenhengen faktisk er mellom økende belastning og skader.

Men prosjektet sprakk raskt, fordi så mye ikke stemte.

– Det første vi så var at ja, blant de som økte treningen brått, var det flere som skadet seg sammenliknet med de som tok det roligere. Men: Var hastverket årsaken til skadene? spør han. Han sier det var en korrelasjon mellom økt treningsbelastning og skader, men ikke noen sammenheng. – Altså: Det var umulig å fastslå skaderisiko basert på treningsbelastning.

For komplekst

Blant annet ble det ganske raskt klar at individuelle forutsetninger betyr veldig mye for hvor utsatt man er:

– Gener, alder, type muskulatur, kroppssammensetning, treningsgrunnlag, tidligere skader – til og med posisjon på banen, muskeltype og mental tilstand er med å påvirke hva som er trygt for den enkelte, forklarer Torstein Dalen-Lorentsen. – Som trener, enten det er for mosjonister eller topputøvere, skulle jeg veldig gjerne hatt ett enkelt verktøy for å holde dem i gang, men slik er det dessverre ikke.

Man må fortsatt tenke og tilpasse øvelser og trening individuelt. – En one-size-fits-all-tilnærming fungerer ikke.

Men likevel...?

Selv om teorien neppe var god nok, ville Dahlen-Lorentsen likevel sjekke i hvilken grad prinsippet i teorien kunne ha noe for seg, altså om en systematisk, kontrollert belastningsøkning kunne forebygge skader. Derfor lot han halvparten av ungdommene øke treningen slik modellen hadde lagt opp til, mens resten trente med jevn belastning.

– Det hadde ingen effekt på forebyggingen, enkelt og greit.

Likevel mener han ideen har mye for seg, at man kan forebygge skader ved å følge en jevn progresjon.

Derfor spurte han også ungdommene om holdningene deres til innføring av skadeforebyggende tiltak – og hva som gjør det så vanskelig i praksis. Erfaring viser nemlig at utøvere i liten grad bruker spesielle øvelser – selv om de vet at den har god effekt.

• LES: Antall lyskeskader kan halveres om spillerne vil

Gruppe og prestasjon

Han fant to nøkler: Hvem man ellers får med - og om øvelsen bedrer prestasjonen.

– I praksis betyr det siste at når man gjennomfører et forebyggende tiltak i lagidrett, må man fokusere like mye på hva det betyr for prestasjonene som på forebyggingen i seg selv.

Dermed blir det viktig å få dokumentert hvor viktig en øvelse er for å prestere bedre. Og dèt handler ikke bare om akutte skader, men også om hva du slipper å slite med på lang sikt. Skader akkumuleres.

I tillegg fant han ut at man ikke bare må få med spillerne selv, men også trenerne. – Ungdommene var opptatt av dette, mens trenerne snakket om hvor viktig det var at ungdommene kom med. De er i en slags symbiose.

Farlige forsett

Ifølge Dalen-Lorentsen vil et viktig skritt videre være å finne ut hvilken treningsbelastning og treningsprogram som virker best i ulike idretter. Og ideelt sett tilpasse bruken av dem til hver enkelt spiller. Og med det i bunnen kan man øke treningsbelastningen gradvis.

– Men å få det til med èn enkel utregning fungerer altså ikke?

– Straks det blir en fast modell, slutter det å fungere.

Torstein Dalen-Lorentsen mener studien koker ned til én enkel lærdom – i tillegg til det at man må få med hele miljøet og vektlegge hva forebygging betyr for prestasjon:

– Man må glemme fiksfakserier, følge gamle prinsipper og være varsom, i hvert fall hvis man vil holde seg sunn og frisk, sier han. Og mener det kan være spesielt viktig nå opp mot jul: – Nyttårsforsetter er farlige. Hvis man starter for brått, går det lett galt. Dét er ikke særlig motiverende.

PS

Håpet lever fortsatt om å finne en modell som fungerer. I en ny doktorgrad som nylig er påbegynt er målet å «knuse» alt som finnes av tall om skader og treningsbelastning og forhåpentlig komme litt videre gjennom statistikk.