Formål
Prosjektet gikk i dybden på et utvalg idrettsaktive ungdommers syn på filming og strømming av breddeidrett, og om hva de mente burde være regler og praksis på feltet. Prosjektet tok også for seg hva filming og/eller strømming handlet om for ungdommene selv, hvordan de resonnerte, og hvordan de i fellesskap ga mening til fenomenet filming og strømming av breddeidrett. Prosjektets problemstilling var som følger: Hva mener ungdom om strømming og filming av breddeidrett, og hva mener de bør være regler og praksis på feltet?
Prosjektbeskrivelse
Rapportens problemstilling ble belyst med utgangspunkt i fem fokusgruppeintervjuer med idrettsaktive ungdom som hadde fylt 16 år (primært født i 2007) da intervjuene ble gjennomført. Ungdommene delte i disse intervjuene sine erfaringer med å bli filmet og/eller strømmet og har ga også uttrykk for sine synspunkter om dette. I tillegg fikk ungdommene anledning til å reflektere over NIFs retningslinjer om filming og strømming av breddeidrett. I intervjuene var vi også opptatt av å få innsikt i hva filming og strømming handlet om for ungdommene selv, hvordan de resonnerte, og hvordan de i fellesskap ga mening til fenomenet filming og strømming av breddeidrett.
Resultater
Ungdommene som ble intervjuet var i utgangspunktet positive til strømming av breddeidrett fra 15 års alder. Dette handlet om fire forhold ifølge ungdommene selv; at nære og kjære kunne følge med og se dersom de ikke hadde anledning til å være fysisk til stede i forbindelse med kamper eller turneringer, at strømmingen kunne brukes som et verktøy for å lære og for å utvikle seg som idrettsutøvere, at trenere eller andre med ansvar for enkeltutøvere eller lag fikk et verktøy som kunne sikre utøveren utvikling og at strømmingen representerte en mulig inntektskilde for klubbene ungdommene var medlemmer av. For ungdommene som ble intervjuet ble filming og/eller strømming ikke satt i sammenheng med en opplevelse av økt press eller stress. De opplevde heller ikke at strømming gjorde idretten mer seriøs eller alvorlig. Dette ble langt på vei knyttet til at presset de opplevde allerede var der. Strømming ville derfor ikke medføre en større belastning. Til tross for dette nevnt over uttrykte ungdommene enkelte bekymringer for praksisen som var blitt innført. Ikke primært på vegne av dem selv, men på vegne av andre. De reflekterte over at strømming for noen kunne gjøre at idretten opplevdes mer seriøs og alvorlig, at mobbing i noen grad kunne forekomme, at for nærgående filming vil kunne skje, at enkelte vil kunne føle på et kropps- eller utseendepress, og at noen på den ene eller andre måten kunne bli uthengt. De bekymrer seg også for om muligheten for å reservere seg fra å bli strømmet i praksis ville fungere, og de bekymrer seg for at de kunne bli «avslørt» dersom de valgte å reservere seg fra å bli filmet/strømmet. For de som var med i lagidretter var det nærmest utenkelig å skulle være den ene, som «ødela» for laget. For mange var det å ta et valg om å fortsette med idrett også et indirekte valg om å «la seg strømme». I rapporten forsto vi ungdommens positive holdning til filming/strømming i lys av at de tilhører en generasjon som omtales som digitalt innfødte. Vi forsto også ungdommenes positive holdning til filming/strømming i lys av at de var en del av et idrettslig kollektiv. Lagkamerater, trenere, foreldre og støtteapparat virket inn på ungdommenes holdninger. Mye tyder på at det å ta et selvstendig valg om å bli filmet/strømmet eller ikke, i en idrettskontekst, var vanskelig.
