Formål
Hovedmålsettingen for prosjektet var å undersøke effekten av legge inn en periode med tung styrketrening til kvinnelige utholdenhetsutøveres vanlige trening på prestasjonen og prestasjonsbestemmende faktorer i sykling og løping. I tillegg ble mekanismer bak potensielle endringer undersøkt. Et sekundært mål var å sammenligne typiske adaptasjoner til et styrketreningsprogram mellom utholdenhetsutøvere og utrente.
Prosjektbeskrivelse
Tradisjonelt har utøverne i disse idrettene fokusert på ulike former for utholdenhetstrening (langkjøring og intervaller) med lite fokus på styrketrening. Gjennom de siste tiårene har likevel oppmerksomheten mot det å legge til litt styrketrening til den vanlige utholdenhetstreningen for å optimalisere prestasjonen i utholdenhetsidretter økt både blant trenere, utøvere og forskere. Bedret prestasjonen etter styrketrening har blitt påvist både i sykling og løping. Likevel så er litteraturen uklar siden flere studier også rapporterer ingen effekt av styrketrening på prestasjonen i både sykling og løping. I tillegg så er det usikkert gjennom hvilke mekanismene styrketrening kan bedre prestasjonen i sykling og løping. Selv om det er blitt påvist prestasjonsfremgang i både sykling og løping etter å legge til styrketrening til vanlig utholdenhetstrening er effektene på prestasjonen i både sykling og løping hos de samme utøverne blitt lite undersøkt. For å besvare hovedproblemstillingen ble nitten godt trente utøvere, aktive i både sykling og løping (VO2maks sykling: 54 ± 3 ml∙kg-1∙min-1, VO2maks løping: 53 ± 3 ml∙kg-1∙min-1), randomisert til å enten bare fortsette sin vanlige utholdenhetstrening (E, n = 8) eller kombinere sin vanlige utholdenhetstrening med styrketrening (E+S, n = 11). Styrketreningsprogrammet besto av fire øvelser for beina (3 x 4-10 repetisjoner maksimum) og ble gjennomført to ganger i uken i elleve uker. Før og etter intervensjonen ble det gjennomført tester av prestasjonen og prestasjonsbestemmende faktorer i både sykling og løping. I tillegg ble gjort målinger av muskelstyrke, muskeltversnitt og det ble tatt muskelbiopsier fra m. vastus lateralis for å undersøke eventuelle mekanismer bak endinger i prestasjon og prestasjonsbestemmende faktorer.
For å undersøke den sekundære problemstillingen ble i tillegg en gruppe utrente kvinner rekruttert (S, n = 10). De gjennomførte samme styrketreningsprogram som E+S, men med maksimalt en økt utholdenhetstrening i uken. Endringen i styrke og muskelvekst etter styrketreningen ble sammenlignet mellom E+S og S.
Resultater
E+S forbedret gjennomsnittlig effektutvikling i en 40 min prestasjonstest i sykling, mens det var ingen endring i E. Den forbedrete prestasjonen i E+S var relatert til bedret sykkeløkonomi og forbedret utnyttingsgrad, mens det var ingen endring i VO2maks. Den viktigste mekanismen bak bedret sykkeløkonomi var økt muskelmasse og muskelstyrke. Dette førte sannsynligvis til at utøverne kunne benytte de mer energiøkonomiske type I muskelfibrene på høyere effektutvikling etter intervensjonen. Det var en fibertypeovergang fra muskelfiber type IIAX-IIX til type IIA som muligens også bidrog. Forbedret utnyttingsgrad etter styrketreningen skyldtes sannsynligvis økt muskelmasse, som sammen med uendret konsentrasjon av aerobe enzymer, førte til at et større volum av mitokondrier kunne dele en viss effektutvikling. Løpsøkonomi, utnyttingsgrad i løp, VO2maks i løp og dermed løpsprestasjon i en 40 min prestasjonstest var uendret i begge grupper etter intervensjonen. E+S bedret både gjennomsnittlig effektutvikling (sykkelprestasjon) og løpsdistanse i 5 min all-out prestasjonstester, gjennomført rett etter en langvarig submaksimal arbeidsperiode. Ingen endring skjedde i E. Bedret sykkelprestasjon var relatert til bedret sykkeløkonomi de siste 2 timene av det langvarige arbeidet og økt anaerob kapasitet etter intervensjonen. Ingen endringer skjedde under det langvarige submaksimale arbeidet i løp, og bedret løpsprestasjon skyldtes sannsynligvis økt anaerob kapasitet.
Det var ingen forskjeller endringer i evnen til å utvikle kraft ved langsomme forkortningshastigheter eller i muskelvekst mellom E+S og S. På tross av dette hadde S en større forbedring i evnen til å utvikle dreiemoment i kneleddet ved en vinkelhastighet på 240°·s-1 og i maksimal hopphøyde i knebøyhopp.