Formål
Formålet med denne avhandlingen var å utvikle en ny test for dynamisk postural kontroll for å dekke disse behovene og etablere 1) validitet; 2) reliabilitet; 3) hvordan antropometriske målinger, alder, kjønn og nivå av fysisk aktivitet påvirker utfallsmål; og 4) hvordan utfallsmål påvirker idrettslig prestasjonsevne (håndballkast).
Prosjektbeskrivelse
Standardiserte testprosedyrer ble utviklet av en gruppe eksperter basert på: 1) startstilling; 2) oppgave; 3) måling; og 4) sluttstilling som dannet innholdsvaliditeten til HSEBT. I studie I ble kriterie- og konstruktvaliditeten utforsket. Nærmere bestemt ble størrelsen og kombinasjonen av de ulike leddutslagene som ble benyttet for å oppnå maksimale HSEBT utfallsmål kvantifisert fra bevegelsesdata (Qualisys Oqus 400-kameraer, Qualisys AB, Gøteborg, Sverige). Videre ble disse leddutslagene sammenlignet med de brukt for å oppnå maksimale star excursion balance test (SEBT) utfallsmål og med normative verdier. Kriterievaliditeten (samtidig validitet) ble etablert ved å sammenligne utfallsmål beregnet ut fra bevegelsesdata mot de som ble visuelt målt ved hjelp av Bland Altman og korrelasjonsanalyse. Konstruktvaliditeten
ble vurdert ved å korrelere utfallsmål (individuelle tester, sammensatte scores og arealberegninger) fra HSEBT mot SEBT. I studie II ble inter-rater og test-retest reliabilitet etablert fra utfallsmålingene til tre erfarne testere ved bruk av intra-klasse korrelasjonskoeffisient (ICC), standardfeilen til målingen (SEM), variasjonskoeffisienten (CV) og minste reelle endring (MDC). Påvirkningen av antropometriske målinger, alder, kjønn og fysisk aktivitet p. utfallsmålingene ble utforsket med en trinnvis lineær regresjon i studie III. Videre ble gruppeforskjeller (alder, kjønn og ulike nivåer av fysisk aktivitet) analysert med uavhengig t-tester, beregning av effektstørrelser og sammenlignet med minste reelle
endring (etablert studie II). HSEBT sin innflytelse på idrettslig prestasjonsevne (overarmskast i håndball hos kvinnelige elitespillere) ble utforsket for hastighet, beregnet fra bevegelsesdata, og nøyaktighet, mean radial error beregnet fra video, ved hjelp av Pearsons korrelasjonsanalyse.
Resultater
HSEBT fremkalte signifikant større leddutslag enn SEBT i 18 av de 22 leddbevegelsene som ble sammenlignet og størrelsen til disse var sammenlignbare med normative verdier for 8 av 22 leddutslag. Utmerkede korrelasjoner ble observert mellom visuelt observerte og kalkulerte utfallsmålinger fra bevegelsesdata for 18 av 20 tester (r ≥ 0.90), med en delt varians fra 81 til 97%. For de resterende to testene ble det observert gode korrelasjoner (variasjonsbredde r = .79 og .89). De observerte fikserte skjevhetene (variasjonsbredde 2.2 til 12.8 cm, -6.0 til 11.2º og 23.7%) mellom observerte og kalkulerte utfallsmål kan delvis forklares av de metodene som ble benyttet for å beregne utfallsmålene fra bevegelsesdata.
De ulike sammensatte scorene og arealberegningene fra utfallsmålinger for HSEBT og SEBT hadde variable korrelasjoner (variasjonsbredde r = .269 til .823) hvor en bredere distribusjon ble observert for individuelle tester (variasjonsbredde r = -.182 til .822). De sterkeste korrelasjonene ble observert for de fremre sammensatte scorene, arealberegningen og
individuelle testene (variasjonsbredde r = .515 til .823). I studie II ble moderat til høy test-retest reliabilitet observert for 19 ut av 20 tester (variasjonsbredde ICC = 0.80 til 0.96). Inter-rater reliabiliteten var høy for alle testene (variasjonsbredde ICC = 0.90 til 0.98). Verdier for minimal reell endring varierte fra 0.9-7.9 cm og 4.7-7.2º for alle tester. Vingespenn forklarte 34.6 og 11.7% av variansen for to HSEBT tester (studie III). Etter normalisering (% av vingespenn) påvirket alder, kjønn og fysisk aktivitet de samme testene med signifikante forskjeller i utfallsmålene mellom gruppene med moderate effektstørrelser (variasjonsbredde d = .50 til .72). Videre ble en ikke-normalisert tester påvirket av alder og nivå.