Formål
Prosjektets mål er å se hvordan manipulasjon av løypestikking påvirker utøverens kinetikk og kinematikk, og i hvilken grad dette er relevant for forebygging av idrettsskader.
Prosjektbeskrivelse
Undersøkelsen om løypestikking og dens effekt på utøverens mekanikk er en del av en FIS skadeforebyggningsprosjekt som er styrt av Department of Sport Science and Kinesiology/USI, University Salzburg, Østerrike. I samarbeid med Ecole Polytechnique Fédérale (EPFL), Sveits og WSL Institute for Snow and Avalanche Research SLF, Sveits undersøker denne studien årsaker til idrettssader i alpint fra et biomekanisk perspektiv. Seksjonen for fysisk prestasjonseve ved NIH bidrar til dette prosjektet med modulen løypestikking og utøverens mekanikk. Utøverens mekanikk blir målt i World Cup renn og eksperiment ved hjelp av GNSS og inertial teknologi.
Resultater
I den første delen av prosjektet ble det testet hvilke typer GNSS systemer som er valide nok til å takle de høye kravene alpint stiller til slike systemer. Undersøkelsene viste at kun systemer som bruker både det amerikanske og det russiske satellittsystemet samtidig med 2 målefrekvenser (L1 og L2) er bra nok til å kunne måle dynamikken til alpint i terreng som minker tilgjengelighet til satellittsignaler.
Videre ble det utviklet og validert en GNSS basert metodikk for å måle kjørelinjen til utøveren, fart og krefter som virker på utøveren. Denne metodikken ble da brukt på prøvekjørere som kjørte alpine Verdenscuprenn for å måle utøvernes biomekanikk. Samtidig ble det målt inn løypestikking og terrenget og rekonstruert i digitale modeller bestående av terreng, løypestikking og biomekanikk til prøvekjørerne.
Basert på disse modellene ble det for første gang kvantitativt beskrevet hvor fort utøverne kjører i alpint, hvor store kreftene er, og hvordan trenere stikker løyper. Det ble funnet at luftmotstand og ski-snø friksjon bidrar til like store deler av fartstap i utfor, mens luftmotstand bidrar til 35% i super-G og 23% i storslalåm.
Basert på terrengdata og løypestikking ble det også undersøkt hvordan løyper blir adaptert til terrenget, hvordan de er stukket i bratt og i flatt terreng eller i terrengoverganger. Det solide datasettet utgjorde utgangspunktet for å undersøke hva som skiller storslalåm fra super-G og utfor med tanke på skaderisikoen. Det kom frem at disiplinene er omtrent like farlig per tidsenhet skikjøring. Dvs. en time verdenscup storslalåmkjøring er omtrent like farlig som en time utfor. Mekanismene som står bak faren i de ulike disiplinene er imidlertid forskjellig. Utfor varer i gjennomsnitt omtrent 2 minutter, mens storslalåm varer i kun 80 sekunder noe som medfører at utforkjørere er utsatt for faren over lengre tid. Krefter som virker i en gitt krasjsituasjon er omtrent dobbelt så stor i utfor som i storslalåm grunnet den høyre farten i utfor. Skadene i utfor er derfor knyttet til høy fart, hopp og varighet av konkurransenem mens i storslalåm er de trolig knyttet til sving fordi man i storslalåmsvinger finner de største kreftene samtidig med de minste svingradiene.
Denne kombinasjonen kan være utfordrende for balansen og utfordre utøvernes kapasitet til å redde seg fra farlige situasjoner. I ett følgeprosjekt blir modellene av terrenget, løypestikkingen og biomekanikk til utøveren knyttet til reelle skadesituasjoner som har skjedd i de løypene som ble undersøkt de siste årene for å komme enda ett skritt nærmere årsakene for de høye skadetallene i de alpine disipliner.