Formål
Doping i toppidrett anses gjerne som et moralsk problem. I tråd med dette synet er antidopingarbeid ment å beskytte «rene» utøvere og «idrettens ånd» mot andres mangel på moralsk rettskaffenhet. Slike «moraliserte», dogmatiske beskrivelser av doping og antidoping har ligget til grunn for utviklingen av et sofistikert kontrollregime basert på biologisk testing og overvåkning.
Antidopingens kontrollregime er forbundet med en rekke etiske problemstillinger. Videre har beskrivelsene bidratt til en offentlig antidopingdiskurs preget av skandalisering, mistro og stigmatisering. Hovedmålet med prosjektet er å utvikle, og undersøke følgene av, en filosofisk forståelse av antidoping som utfordrer de dogmatiske beskrivelsene og adresserer de etiske problemstillingene knytet til rådende antidopingpolitikk og -diskurs.
Prosjektbeskrivelse
Prosjektet nytter «ombeskrivelse» som filosofisk metodologi. Tilnærmingen bygger på Richard Rortys nypragmatisme. Den viktigste drivkraften i Rortyansk ombeskrivelse er ønsket om å utdype og utvide solidaritet. Prosjektet tar derfor sikte på å utvikle en filosofisk forståelse av antidoping som solidaritet.
Resultater
Fire selvstendige artikler bidrar mot hovedmålet. Artikkel 1 plasserer antidoping som et etisk standpunkt innenfor en bredere, historisk kvalifisert og feilbarlig tilknytning til liberale verdier. Artikkelen utvikler og undersøker følgene av å forankre antidopingforpliktelser til en «ironisk» filosofi. Artikkelen viser at ironi er velegnet til å forme forpliktelser som er mer medfølende, mer tolerante overfor dopede utøvere som mennesker og mer bevisste på idrettsorganisasjoners ansvar overfor alle utøvere.
Artikkel 2 (under vurdering) utvikler et filosofisk grunnlag for idrettsorganisasjoners antidopingpolitikk og -retorikk. Ved å ombeskrive «fair play» som utøveres uttrykk for en større lojalitet tegner artikkelen et bilde av idrettsorganisasjoner, slik som den Internasjonale olympiske komité, som koordinerende enheter som appellerer til utøveres større lojalitet gjennom hensiktsmessig politikk og retorikk. I dette bildet utvikles og evalueres antidopingpolitikk og -retorikk utfra sitt bidrag til å tydeliggjøre følelsen av fellesinteresse, gjensidig avhengighet og gjensidig tillit på tvers av større idrettsfellesskap.
Artikkel 3 undersøker hvorvidt og hvordan dopingrelaterte fortellinger, utspilt i toppidretten, fortalt gjennom media og rollebesatt av idrettsberømtheter, kan bidra til ombeskrivelse. Artikkelen tolker to fortellinger om utøvere som har vært utestengt for doping, som «ombeskrivende narrativer» som utfordrer dogmatiske beskrivelser i respektive idrettsfellesskap. Fortellingen om Justin Gatlin formidler for det internasjonale friidrettsfellesskapet at det gir mening at utøvere inkluderes som «én av ‘oss’» etter endt utestengelse. Fortellingen om Therese Johaug formidler til et norsk idrettsfellesskap en idé om at dopingtatte utøvere forblir en del av fellesskapet gjennom den juridiske prosessen.
Artikkel 4 diskuterer «tilståelsesdilemmaet» idrettsberømtheter som har brukt doping kan stå overfor. Artikkelen kaster lys på avhandlingens hovedmål ved å fremheve etiske utfordringer knyttet til moraliserte, dogmatiske beskrivelser, og ved å introdusere idéen om ombeskrivelse som et nyttig verktøy for å få frem nye og mer hensiktsmessige forståelser av doping og antidoping.
Alt i alt viser prosjektet at en filosofisk forståelse av antidoping som solidaritet kan være fruktbar. Som sitt kanskje viktigste bidrag formidler artiklene at antidopingpolitikken og -diskursens videre utvikling i en solidarisk retning avhenger av «sosiologiske» ombeskrivelser av doping som sosialt fenomen, utspilt i sosiale nettverk og muliggjort av toppidrettens sosiale strukturer. Slike ombeskrivelser kan bidra til å skifte ut moraliserte og dogmatiske beskrivelser av doping og antidoping, til fordel for en bredere samtale om kulturell og politisk endring i organiseringen av toppidrett.