Formål
Målet med denne studien er å analysere målsettingene og implementeringen av bærekraftsmål gjennom idrett fra både statlige og ikke-statlige aktører i Ghana. Studien tar for seg tre av de 17 bærekraftmålene: sunn livsstil (SDG 3), kjønnslikestilling og styrking av kvinners og jenters posisjon (SDG 5), samt funksjonshemmedes rettigheter (SDG 10).
Prosjektbeskrivelse
Teoretisk rammeverk
Flere teoretiske tilnærminger ble brukt for å analysere politikkutforming og implementering av bærekraftmålene gjennom idrett i lokalsamfunn i Ghana. Som et utgangspunkt, hjalp makronivåteorier om staten - statsmakt, neo-pluralisme og ny-institusjonalisme - med å forklare hvordan bærekraftmålene ble oversatt til nasjonale idrettsstrategier. Videre ble tre teoretiske rammeverk om implementering gjennom involvering av ulike aktører brukt som analytiske rammeverk: Matlands teori om ambivalens og konflikt i organisasjoner, et sosiostrukturelt perspektiv, og policy-nettverksteori. Disse teoriene ble brukt til å analysere implementeringen av henholdsvis helse, jenters og kvinners deltakelse i samfunnsidrett, og idrettsinkluderingspolitikk for funksjonshemmede.
Metode
Denne case studien bygger på kvalitative data samlet inn fra myndigheter som utformer og implementerer politikk, regionale idrettsdirektører, representanter fra distriktenes idrettssenheter, nasjonale idrettsforbunds/foreningers tjenestemenn og representanter fra organisasjoner for idrett og utvikling og fred. Totalt deltok 52 personer i semistrukturerte intervjuer (n=25) og gruppeintervjuer (n=27). I tillegg ble dokumentanalyse av idrettsstrategier og andre relevante dokumenter utført for å komplementere de semistrukturerte intervjuene og gruppeintervjuene med forskningsdeltakerne. Det er viktig å understreke at selv om de lokale idrettsenhetene samarbeider tett med de regionale idrettskontorene, er de lokalisert i og primært finansiert av «district assemblies».
Resultater
Resultatene viser kompleksiteten i sammenhengen mellom politikk og implementering når det gjelder idrett og bærekraftsmålene. De presenteres i fem artikler som behandler ulike aspekter ved hovedproblemstillingen. Resultatene i artikkel 1 og 2 gjelder oversettelsen av bærekraftsmålene til nasjonale idrettspolitiske retningslinjer. Artiklene 3, 4 og 5 fokuserer på implementering av helse, likestilling mellom kjønnene og inkluderingspolitikk for personer med nedsatt funksjonsevne i ghanesiske samfunn..
Artikkel 1 gir en historisk oversikt over institusjonaliseringen av idrett i Ghana og undersøker politiske, økonomiske og sosiokulturelle implikasjoner idretten har hatt for nasjonsbygging og utvikling. Fotballens dominans i idrettsfeltet og problemstillinger knyttet til migrasjon, kjønnslikestilling og rettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne diskuteres også med tanke på deres betydning for idrettspolitikken. Artikkelen viser hvordan regjeringens involvering i idrett fokuserer på idrett for idrettens egen skyld og ikke bare idrett for utvikling og fred (SDP). Idrett som et verktøy for bærekraftig utvikling ble først innarbeidet i nasjonale politiske strategier etter anbefalingene fra FNs tusenårsmål og lanseringen av bærekraftmålene i begynnelsen av årtusenet.
Artikkel 2 er en sammenlignende analyse av statlig bruk av idrett som et verktøy for utvikling i Ghana og Zambia. Artikkelen diskuterer den globale politiske drivkraften til initiativ som ofte samles under benevnelsen «Sport for development and peace» (SDP). Artikkelen viser hvordan bærekraftmålene er blitt inkorporert i politiske agendaer i Ghana og Zambia. Intervjuer med statlige tjenestemenn og tjenestemenn fra SDP-organisasjoner og tekstanalyse av nasjonale politiske dokumenter viser betydelige likheter i utfordringene som SDP-aktører (statlige og ikke-statlige) står overfor i de to landene. Selv om begge landene bruker betydelige ressurser på fotballaktiviteter på bekostning av SDP-aktiviteter i lokalsamfunn, har Zambia (til forskjell fra Ghana) gjort fremskritt i å engasjere SDP-organisasjoner. Dette har blant annet skjedd ved at de i Zambia er det satt i gang samarbeid med offentlige etater for å integrere SDP-initiativer.
Artikkel 3 analyserer hvordan idrettens partnere (statlige og ikke-statlige) har vært involvert i og finansiert gjennomføringen av den ghanesiske regjeringens politikk for å forbedre helse og trivsel i samfunnet. Artikkelen bygger på tekstanalyse av regjeringsdokumenter og intervjuer med høytstående regjeringsrepresentanter og sentrale aktører fra ikke-statlige idrettsorganisasjoner. Inspirert av Matlands ambiguitet-konfliktsmatrise konkluderer artikkelen med at implementeringen kan beskrives som en symbolsk-politisk implementering. Symbolsk implementering viser til at idrettspolitikk er ment for resultater knyttet til helse i lokalsamfunn, og at de ofte framstår som uklare, abstrakte og dårlig definerte. Politisk implementering viser til at noen aktører favoriseres som beslutningstakere eller har ressurser som gjør at de kan påvirke de politiske prosessene. Artikkelen konkluderer med at den mangelfulle implementeringen fører til en skjev fordeling av ressurser, manglende involvering av lokale implementeringsaktører i politikkprosessen, en overveldende makt for organisasjoner som jobber med fotball og neglisjering av organisasjoner som jobber mer generelt med idrett for utvikling.
Artikkel 4 analyserer kulturelle og strukturelle faktorer som bidrar til den lave deltakelsen av jenter og kvinner i ghanesisk idrett på distriktsnivå. Dokumentanalysen viser at det er en uttrykt politisk ambisjon om å øke kvinners deltakelse i idretten. Intervjuer med regionale idrettsdirektører og representanter fra distriktenes idrettssenheter viser kulturelle og strukturelle utfordringer knyttet til gjennomføringen. Kulturelle barrierer inkluderer forventinger om at jenter og kvinner skal ha ansvaret for husarbeid, kjønnsstereotypier knyttet til idrett, religion som forhindrer kvinners deltakelse og tradisjonen med tidlige ekteskap og barnefødsler. Strukturelle barrierer inkluderer institusjonelle barrierer (som kjønnspolitikk og rekruttering) og organisatoriske praksiser (som underrepresentasjon av kvinner innen organisasjoner og partnerskap). Artikkelen diskuterer også hvordan kulturelle faktorer påvirker organisatoriske praksiser og politikkimplementering.
Artikkel 5 analyserer implementeringen av politikk for inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne i idrett og i hvilken grad idrettsforeninger for personer med nedsatt funksjonsevne blir trukket inn i samarbeid med lokale idrettssenheter i Ghanas. Denne studien henter innsikt fra policynettverket for å analysere medlemskap, integrasjon, ressursfordeling og maktbalanse. Analyser av dokumenter viser at det finnes klare ambisjoner om å inkludere personer med nedsatt funksjonsevne. Intervjuer med tjenestemenn fra distriktenes idrettssenheter avslørte utfordringer i implementeringsprosessen. Siden distriktenes idrettssenheter mangler autonomi og juridisk støtte, bestemmer «district assemblies» hvordan de skal bruke midler til idrett for personer med nedsatt funksjonsevne. Andre utfordringer inkluderer mangelen på representanter for funksjonshemmede idrettsforbund i DSUs; mangelen på integrering av idrettsprogrammer for funksjonshemmede; konflikter mellom funksjonshemmede idrettsforeninger, DSUs og «district assemblies»; og bruk av funksjonshemmede idrett til politiske formål. Videre diskuterer artikkelen implikasjonene av «ableism» for politiske nettverk.
Konklusjon
Målet med denne studien er å analysere målene for og implementeringen av bærekraftsmål gjennom idrettsorganisasjoner i Ghana. Studien viser at Ghanas regjeringspolitikk for idrett for bærekraftig utvikling er tydelig artikulert og har bred støtte, noe som gjenspeiler trender i Zambia og andre nasjoner. Avhandlingens funn peker på fire utfordringer som omfatter politikk, sosiokulturell dynamikk, organisatoriske forhold og institusjonelle rammer. Alle disse vanskeliggjør politiske resultater og hindrer effektiv implementering av idrett og SDGs i Ghana. De fire utfordringene kommer til uttrykk i politikk som skjev tildeling av midler til fotball; i sosiokulturelle dynamikker på grunn av det ghanesiske samfunnets patriarkalsk natur, religiøs tro, fastlåste oppfatninger av kjønnsroller og holdninger til funksjonshemmede; i organisasjonsbetingelser som mangel på tilstrekkelige midler, kvalifiserte idrettsledere og kvinner i lederroller; i institusjonelle rammer som fravær av klare retningslinjer for implementering av politikk, ikke-inkluderende politikkutformingsprosesser og begrenset legitimitet til SDP-organisasjoner. Disse utfordringene gjør det vanskelig å realisere Ghanas forpliktelse til å bruke idrett som et verktøy for bærekraftig utvikling. For å nå disse målene, er det viktig å gjennomføre en grundig vurdering av lokale behov og rådføre seg med statlige og ikke-statlige aktører, inkludert de på distrikts- og regionalt nivå.
