Erland Ørbekk, utviklingssjef ved teknologibedriften Nammo, hadde et interessant nyttårsutspill. I et intervju med Dagens næringsliv spår han at det kun er et tidsspørsmål før kvinner svever lengre enn menn i skibakken. Nammo er samarbeidspartner med hoppjentene, og Ørbekk har gjort analyser av prestasjonskrav og kvinner og menns forutsetninger. Hopp handler om fart i tilløpet, timing og hurtighet på hoppkanten, og evnen til å flyte på luft ned bakken. Her har kvinner minst like gode forutsetninger som menn. Så hvorfor ikke ta bort kjønnsklassifisering og la kvinner og menn konkurrere sammen?
Ørbekks utspill reiser spørsmål som angår all idrett. Hvordan klassifiserer vi idrettsutøvere? Og hvorfor klassifiserer vi som vi gjør? Spørsmålene leder videre. Hva sier idrettens klassifiseringssystemer om vårt menneskesyn?
Historisk sett var organisert konkurranseidrett kun for menn. Grunnleggeren av IOC, Pierre de Coubertin, var på slutten av 1800-tallet sterkt imot kvinners deltakelse i OL. Kvinner var best egnet til å legge seierskransen på vinnernes hoder, mente han. Kvinner fikk imidlertid gradvis innpass i idretten, men i de fleste idretter i egne klasser. I dag er ett av kriteriene for å bli en olympisk idrettsgren at idretten drives av begge kjønn.
I mange idretter er kjønnsklassifisering åpenbart fornuftig. Vi vet at menn er genetisk disponert for å utvikle større eksplosiv kraft og hurtighet enn kvinner. Blandede klasser i sprint i friidrett og vektløfting vil framstå som urettferdig. Men i noen idretter er kjønnsklassifiseringen merkelig. Hvorfor klassifiserer vi menn og kvinner i skyting og seiling? Hvorfor er det kjønnsklasser i curling?
Vi finner svar i historiske og til dels religiøse tradisjoner. Tradisjonelt ble kvinner ansett svakere og mindre konkurranseorientert enn menn. Kvinnenes plass var i hjemmet. I den grad kvinner skulle ta del, måtte det bli i egne klasser. Adskillelse mellom kvinner og menn hadde også religiøse og sømmelighetsgrunner. Å blande kjønnene i fysisk aktivitet kunne lede galt av sted.
Men svarene er ikke rasjonelle og fornuftige. Hvilke prinsipielle føringer bør ligge til grunn?
Skihoppeksemplet uttrykker et fairness-ideal som vi finner i mange lov- og moralsystemer: I fordelingen av goder og byrder bør vi eliminere eller kompensere for betydningsfulle forskjeller mellom mennesker som de ikke kan påvirke i særlig grad og som de derfor ikke kan holdes ansvarlige for. I siviliserte samfunn kompenserer vi for funksjonshemninger, og vi har sosiale støtteformer for mennesker som ender i problemer. Og i andre enden av skalaen: Vi streber etter å åpne prestasjonsarenaer innfor arbeidsliv, vitenskap, kunst og kultur for alle med nødvendige evner og talent uavhengig av rase, kjønn, økonomi og etnisk og religiøs bakgrunn.
Klassifisering i idrett bærer preg av fairness-idealet om like muligheter. Vi skiller mellom kvinner og menn i sprint og vektløfting på grunn av en systematisk og betydningsfull forskjell i muligheten for å prestere. Problemet i dag er at idretten er et sammensurium av rasjonelt begrunnede kjønnsklasser og klassifisering basert på fordommer.
Tilbake til skyting, seiling og curling: Det er så vidt jeg vet ingen systematiske og betydningsfulle forskjeller mellom kjønnene i muligheten for å utvikle prestasjon. Kjønnsklassifisering er meningsløs og forsterker fordommer om kvinners underlegenhet. Dersom kvinner og menn konkurrerer sammen i dag, vil nok menn stort sett vinne. Men det har med sosialisering og læring å gjøre. Kvinner får ikke de samme muligheter og lærer i tillegg at de ikke er så dyktige som menn. Hadde vi kvittet oss med kjønnsklassifisering, ville neste generasjon utøvere kunne konkurrere på likt nivå.
Jeg tror at kjønnsklassifisering står for fall i langt flere idretter enn vi tenker i dag, til en viss grad med vektklasser og høydeklasser som kompensasjon. Klassifiseringen er viktigere enn vi tror. I idrett lærer barn og unge om sine muligheter og begrensinger og hvor de hører til. Dårlige klassifiseringssystem er undertrykkende. Jeg tror på Ørbekk og på at kvinnene i skihopp kan vise vei. Den første, kvinnelige olympiske verdensmesteren i skihopp i åpen klasse er nærmere enn vi tror.
Kommentaren er gjengitt med tillatelse fra Stavanger Aftenblad hvor den først ble publisert.