Historiene til de ulike kvinnene lyder som et forsterket ekko av bekymringene Gro Hammerseng-Edin og andre tidligere håndballspillere delte under EM for kvinner i Frankrike i desember 2018. På kontinentet har proffspillerne satt i gang oppropet #dontplaytheplayers. Det viser til den økende kampbelastningen spillerne blir utsatt for i internasjonale mesterskap og i kommersielle ligaer. Lysene brenner i håndballen, og for mange unge spillere har det vist seg at lyset brenner i begge ender.
Alle har ansvar
Hva er god spillerutvikling, hvilke verdier ønsker vi skal prege ungdomsidretten og hva er bærekraftig eliteidrett? Debatten er ikke ny, men blusser opp i mediene med jevne mellomrom. Jeg tror den også gjelder for mange andre, unge idrettsutøvere. Medieoppslagene ender dessverre ofte opp i en diskusjon rundt hvem som burde ha ansvaret. Det skaper liten endring og utvikling. I den norske idrettsmodellen har nemlig alle involverte et ansvar!
Spillerutvikling og talentutvikling i den norske idrettsmodellen finner sted i samspillet mellom klubb, skole og forbund. Disse aktørene har et ansvar for å skape bærekraftige rammer for god utvikling, sammen med utøverne selv og deres foreldre.
Hvilken aktør som til enhver tid er viktigst varierer mellom ulike idretter, for ulike utøvere og i ulike perioder i utøverens utvikling. Dette er med på å skape mangfold og muligheter.
Det er viktig å påpeke at Norge har en svært høy andel barn og unge som driver aktivt med idrett, sammenliknet med resten av verden. Vi er også en av de nasjonene med flest internasjonale medaljer, både før og etter vi justerer for innbyggertall. Den norske idrettsmodellen skaper derfor både utfordringer og muligheter for god spillerutvikling.
Det sentrale spørsmålet i denne debatten er derfor ikke hvem som har ansvaret, men hvordan den enkelte tar sitt ansvar i sin rolle som klubbtrener eller klubbleder, skoletrener eller skoleleder, landslagstrener eller forbundsleder. Dersom vi er enige om at det er utfordringen, kan det være hensiktsmessig å gå løs på tiltakene.
Idrettsskolene har en viktig rolle
Den siste uken har både representanter fra idrettsskolene og Norges Håndballforbund uttalt seg offentlig i debatten om de unge håndballspillerne. Ingen tar imidlertid til orde for konkrete tiltak for å møte de utfordringene utøverne beskriver. Kanskje handler dette om spørsmålene de har besvart, og hvordan artiklene er skrevet. Uten konkrete tiltak for å bedre situasjonen for mange utøvere, skjer det ingen endring og utvikling.
Den mangeårige håndballprofilen Johnny Jensen ved WANG Toppidrett, peker på at skreddersydde opplegg på skolen ikke hjelper når man trener og spiller for mye i klubb. Forskning ved blant annet Norges idrettshøgskole viser derimot at Johnnys skreddersydde opplegg på idrettsgymnaset faktisk kan hjelpe unge utøvere langt på vei. Vi trenger derfor flere gode eksempler fra Johnny og de andre idrettsgymnasene på hva de har gjort eller forsøker å gjøre for å møte de utfordringene elevene deres møter.
Forskning avdekker både gode og dårlige tiltak
I en nylig avsluttet studie har Siv Gjesdal og undertegnede vært rundt på ulike toppidrettsgymnas i håndball og fotball for å undersøke hvordan de opplever og løser sin rolle i spillerutviklingen til unge norske håndball- og fotballspillere. Vi fant mange gode eksempler på tiltak for å bedre utøverens hverdag.
For eksempel fungerer idrettsskolene utmerket når de klarer å skape en treningshverdag som er fleksibel med tanke på belastning, muligheter for å arbeide med ferdigheter man ikke får tid til å trene på i klubbtreningene, og der det er muligheter for å drive mer skadeforebyggende og supplerende trening og bedre tilrettelegging av lekser, prøver og skolehverdag.
Idrettsskolene fungerer dårlig når opplegget bidrar til mer ensidig aktivitet, press på idrettskarakterer og mindre tilpasning på hva og hvor mye aktivitet elevene må være med på.
Det er svært bekymringsfullt at mange av idrettsskolene, både private og fylkeskommunale, mangler en tydelig policy og gode retningslinjer for hvordan skolehverdagen best mulig skal ivareta utøverens behov. Det er samtidig oppløftende at mange skoletrenere tar ansvar for denne situasjonen.
Hvor er tiltakene?
Det respektive forbund har et overordnet ansvar for å skape gode rammer for spillerutvikling. Mangelen på konkrete tiltak og forskningens manglende påvirkning på praksis urovekkende. Forskning fra Norges idrettshøgskole har blant annet vist hvordan belastningsproblematikken i håndball gjennom ungdomsårene forsterkes som en direkte konsekvens av for mye og for hard aktivitet i de aldersbestemte landslagsmiljøene.
Ikke en eneste gang i artikkelen fra dagens papirutgave av Aftenposten tar forbundet til orde for konkrete tiltak for å sikre landslagsspillernes fremtidige helse. Hvor er tiltakene, Norges Håndballforbund?
Takket være idrettsmedisinsk forskning fra Norges idrettshøgskole og internasjonalt vet vi i dag mye om risikofaktorer for skader i håndball, og hvordan disse blant annet relaterer seg til kampbelastning. Denne kunnskapen er svært verdifull i arbeidet med kamptilbudet i ungdomshåndballen og ved utarbeidelse av terminlistene.
Vi ser dessverre flere eksempler på at det svikter. Denne helgen skal flere lag spille både fire og fem kamper fordelt på en helg i de nasjonale sluttspillene for 16- og 18-åringer. Hvor er tiltakene, Norges Håndballforbund?
Bruk forskningsresultater i praksis
Som forskere har vi et stort ansvar for å offentliggjøre og formidle vår forskning dersom vi skal løse samfunnsoppdraget vårt. De profesjonelle forbundslederne, skolelederne og klubblederne har sammen ansvaret for å skape en god hverdag for utøvere og elever, og sørge for at de har best mulig forutsetninger for en lang idrettskarriere og en kropp som fungerer når de legger opp.
At forskning påvirker praksis (og motsatt) er et felles ansvar. For i møtet mellom forskning og praksis så oppstår gjerne nytenkning og utvikling.
Jeg håper derfor at neste års avisartikler vil handle mer om konstruktive tiltak og tilrettelegging av god spillerutvikling, og mindre om rovdrift på talentene.