Sist uke arrangerte vi en workshop om idrett og rasisme for studentene på sport management-utdanningen. Yngvar Andersen, Marcela Bustos og Håvard Øvregård innledet seansen. Studentene fikk servert sterke vitnesbyrd om hvordan rasismen kjennes på kroppen og kloke refleksjoner om hva som kan gjøres for å bedre inkluderingen. Etterpå arbeidet studentene i grupper, diskuterte og presenterte sine tanker i plenum.
Dette er én måte NIH kan arbeide på: Sette tema på dagsorden, invitere inn ressurspersoner som sammen med våre egne fagfolk utfordrer studentene ved å la dem lese, lytte, diskutere og reflektere. Slik kan studentene øke sin kunnskap og bevissthet om temaet. I dette tilfellet rasisme, der dagens studenter – kommende trenere og idrettsledere – blir viktige premissgivere for holdninger og praksis i framtida.
Rasisme i kontekst
Jeg er sikker på at workshopen satte spor hos studentene. Som utdanningsinstitusjon må vi bruke engasjementet fra slike treffpunkt til å borre dypere i temaet. Vi må stille spørsmålene: Hvor kommer rasisme i idretten fra? Hvordan vises den? Hva fører den til? Hvordan kan den bekjempes?
Kort sagt: Vi kan sette rasisme i idretten i en kontekst. Slik kan vi utvikle en dypere og bredere kunnskap om et idretts- og samfunnsproblem.
Hatefulle eller nedsettende utsagn – basert på utseende, kulturell bakgrunn, kjønn, seksuell legning, funksjonsevne – er nedverdigende for den eller de som rammes. Det skaper skiller, bidrar til utestenging og må tydelig fordømmes.
Men rasisme er mer enn hatefulle utsagn. Den kommer også til uttrykk i mer indirekte former; som ignorering, undervurdering, gruppetenkning og velmenende uvitenhet. Implisitte fordommer er kanskje en like sterk mekanisme for utestenging som nedsettende utsagn. Men ikke like lett å oppdage og fordømme.
Arbeid mot rasisme – og mot diskriminering generelt – bunner i at vi anerkjenner mangfoldet i samfunnet vårt. Så handler det om å øke aksepten for annerledeshet på de arenaene vi ferdes. Og verdsette ulikhet.
Om vi ser mangfold som en ressurs, utvider vi rommet for deltagelse og bidrag fra flere. Et klubbstyre eller et lag som består av forskjellige individer med ulik bakgrunn, kan gi flere ideer og bedre løsninger.
Hva kan NIH gjøre?
Studentene våre får etter studiene viktige funksjoner i skolen, idretten, friluftslivet og organisasjonslivet. De blir rollemodeller, får mulighet til å sette agenda og prege det som skjer. Idrettshøgskolens samfunnsoppdrag er å utdanne reflekterte praktikere. Det betyr å gjøre dem «rustet til å utøve en etisk forsvarlig praksis som fremmer likeverd og bidrar til å styrke individer og sosiale fellesskap». Sitatet er hentet fra vår nye strategiske plan.
Dette gir NIH forpliktelser som utdannings- og forskningsinstitusjon. Arbeid mot rasisme – som arbeid mot homohets, diskriminering og utestenging – må tydelig gjenspeiles i fag- og utdanningsplaner. Og vår forskning skal sette inkludering, ekskludering og mangfold under lupen, både i idretten, skolen, friluftslivet og andre aktivitetsarenaer. De forskningsresultatene vi kommer fram til skal formidles og gjøres tilgjengelig for samfunnet rundt oss.
Men vi må gjøre mer. Vi må også sette søkelyset på oss selv som lærested.
Et utenfrablikk på NIH
Foregår det diskriminering i noen former på NIH? Representerer våre studenter og ansatte et mangfold av befolkningen? Hvilke samfunnsgrupper og personlige livserfaringer er lite representert på høyskolen? Og hvilke er overrepresentert?
Slike spørsmål er viktige å tenke gjennom. Sett utenfra kan Idrettshøgskolen fremstå som et homogent lærested. Variasjonen er sannsynligvis større enn den tilsynelatende kan virke. Likevel må en høyskole som vår kritisk betrakte seg selv for å kunne få øye på hvilke perspektiver som dominerer, og hvem sine erfaringer som ikke blir like synlige.
Gjennom å se seg selv utenfra, blir det lettere å se andre.
En mangfoldig idrettshøgskole
Mangfoldet i samfunnet vårt kommer til uttrykk på mange måter: ulik funksjonsevne, erfaringsbakgrunn, interesser, kropp, kjønn, seksuell orientering, hudfarge, alder. NIH skal forberede sine studenter på å arbeide i det mangfoldige samfunnet vi er del av. Da må institusjonen åpne opp for en bred representasjon, gjennom målrettet rekruttering, god tilrettelegging og en åpen kommunikasjon.
Som andre må også vi erkjenne egne «blinde flekker». Og vi må samarbeide med dem som kan hjelpe oss til å utvide vår egen forståelseshorisont.