Innlegget ble først publisert i tidsskriftet Dagens Medisin.
I fremtiden kan jeg se for meg å jobbe både preventivt og for å behandle pasienter etter at en lidelse har oppstått eller diagnose blitt stilt. En som jobber sammen med annet helsepersonell som leger og fysioterapeuter.
Yrkesgruppen har eksistert en god stund, da Norges idrettshøgskole (NIH) begynte å tilby utdanningen i 1992, men veien til synlighet i sektoren har vært lang. Dette henger nok sammen med at en samlende yrkestittel først har kommet på plass siste par årene. Til tross for at kompetansen har vært til stede i årrekke, er det først nå med en samlende tittel at man kan bli enda mer synlig.
Jeg har forståelse for at det for noen kan være vanskelig til tider å se forskjell på oss og andre profesjoner som fysioterapeuter. Dette er noe som Therese Fostervold Mathisen og medforfattere fra Norsk Forening for Helse- og Treningsfysiologer har adressert i en tidligere kronikk i Dagens medisin at «Fysioterapeuter har fire år høgskoleutdannelse med bachelorgrad og spesialkompetanse i forebyggende og rehabiliterende arbeide relatert til muskel-skjelett plager.
Helse- og treningsfysiologer har en treårig høgskoleutdannelse med bachelorgrad og spesialkompetanse på ativitetsmedisin (bruke fysisk aktivitet i forebygging og behandling av livsstilslidelser og psykiske lidelser). De har også kompetanse i å utøve livstilsveiledning, og jobber med å kvalifisere som autorisert helsepersonale.»
Brikke i det store puslespillet
Hvis man bare tar utgangspunkt i legemeldt sykefravær, utgjorde dette i 2019 24 mill. tapte dagsverk per år. De to store gruppene av diagnoser er 39% muskel- og skjellettdiagnoser, 24% psykiske diagnoser og hjerte- og kardiagnoser 4%. Her kan man jobbe med forebygging i større grad for å gjennomføre en livsstilsendring, noe som er særlig viktig siden hjerte- og karsykdommer representerer 31% av alle dødsårsaker globalt (2016). For andre livsstilssykdommer som diabetes type 2, som berører 316 000 - 354 000 personer i følge tall fra FHI, vil regelmessig fysisk aktivitet kunne redusere faren for å få diagnosen.
Da er spørsmålet hvor mye av sykefraværet kunne vært forebygget og spart samfunnet enorme summer i utgifter, både direkte og indirekte? For å ikke å snakke om den menneskelige kostnaden i form av lang ventetid på behandling som kan føre til forverring av tilstanden. Dette er bare ett aspekt av dagens samfunnsmessige utfordringer hvor vi som helse- og treningsfysiologer kan bidra. Ved å jobbe mer forebyggende med mennesker kan man redusere andelen som blir pasienter. Helsedirektoratet oppgir tiltak og virkemidler i primærhelsetjenesten som frisklivssentraler, men kan det legges på ytterligere tiltak? Kan man i større grad få «trening på resept» eller sørge for andre lavterskeltilbud gjennom arbeidsplasser med yrkesgrupper som har størst sykefravær? Jeg har ikke svaret på dette, men tror uansett denne utfordringen ikke kan løses av ett tiltak eller av én yrkesgruppe. Her må man ha et bredt samarbeid og en rekke ulike tiltak som kan fange opp problemene på ulike stadier.
Hva vi lærer
Når jeg tok valget å begynne på NIH, var det basert på et ønske å jobbe med mennesker og hjelpe dem med en livsstilsendring, og lære hvordan man i større grad kan jobbe mer preventivt med et holistisk menneskesyn som kan fange opp ulike problemer før de blir en alvorlig diagnose.
Mange av våre fag har lignende innhold som andre yrkesgrupper i helsesektoren:
- Humanfysiologi
- Arbeidsfysiologi
- Treningsfysiologi
- Trening og kreft
- Aktivitetsmedisin
- Idrettsmedisin
- Helsekommunikasjon
- Funksjonell anatomi
Mye av vår utdanning går ut på hvordan vi skal jobbe med mennesker i risikogrupper og pasientbehandling, ikke bare «hvordan å trene». For eksempel i emnet trening og kreft lærer man om de ulike behandlingsformene ved kreftsykdom, samt vanlige akutte bivirkninger og seneffekter ved disse. Selv om vi ikke deltar i den kliniske behandlingen av pasienten, er det fortsatt viktig kunnskap å ha med seg inn i arbeidet med ativitetsmedisin og tilrettelegging av treningen.
Vi har yrkespraksis på en rekke arbeidsplasser, hvor man behandler ulike mennesker. Med tiden håper jeg at man får på plass ytterligere praksis i studiet, slik at fremtidens studenter i større grad vil kunne knytte teori og praksis sammen.
Arbeidslivet og fremtiden
I fremtiden håper jeg at rollen er en viktig likestilt tredjepart i samarbeidet mellom for eksempel fastleger og fysioterapeuter. Med en bred kompetanse innen ativitetsmedisin, vil man kunne bidra til forebygging, behandling og/eller en livsstilsendring hos ulike grupper.
Jeg ser med håp mot fremtiden at min kommende yrkesgruppe på sikt blir autorisert helsepersonell slik at vi får den statusen vår yrkesgruppe fortjener og kan bli viktig samarbeidspartner innen helsesektoren.