«Jeg tror sex har kommet for å bli». Denne dristige spådommen sto å lese på et russekort i min ungdom. Det kan ha vært i 1998, omtrent på den tiden jeg opprettet min første e-postkonto.
Internett har kommet for å bli
Vitsen er tidløs. For en mer tidsriktig ironisering kunne følgende erklæring fungert på et russekort anno 2023: «Jeg tror internett har kommet for å bli».
Ja, internett har trolig kommet for å bli. Den som antyder noe annet, må være helt offline. Verdensveven har tatt bolig i lommene våre. Derfor nikker jeg ettertenksomt når det hevdes at de små, rektangulære datamaskinene vi innimellom bruker til å ringe med, har blitt en forlengelse av kroppen og en utvidelse av sanseapparatet.
Smarttelefonen kan forstås som en protese. Bare forestill deg skrekkslagenheten som melder seg mens du sitter på t-banen, idet du oppdager at telefonen ligger hjemme. Det føles som å mangle en vital kroppsdel. Verdens første smarttelefon ble lansert i 2007. Oppfinnelsen har for lengst grepet inn i og endret dagliglivets infrastruktur.
Hør Marte fortelle om forskninga si i siste episode av NIH-podden her eller der du hører podkast:
Ble solgt 3,5 millioner klokker
Smartteknologien setter sitt preg på mange sosiale felt, og skaper nye. Da er det kanskje ikke så underlig at våre vaner knyttet til fysisk aktivitet og helse også blir berørt. Utallige helseapper er tilgjengelige for nedlasting, og i 2013 kom den første smartklokken på markedet.
Slike klokker tilbyr seg å infiltrere treningsvanene til teknologioptimistene blant oss som liker duppedingser og setter pris på innovasjon.
Mellom 2019 og 2021 ble det solgt cirka 3,5 millioner smartklokker og aktivitetsmålere i Norge. Det er altså ingen overdrivelse å si at fenomenet er utbredt. Thomas Hylland Eriksen spør: «Hva slags krykke eller forlengelse er smarttelefonen?».
I vårt forskningsprosjekt undrer vi oss over en annen variant av spørsmålet: «Hva slags krykke eller forlengelse er smartklokken?». Svaret er neppe entydig eller universelt.
Utvalget vi har intervjuet består av cirka tretti mennesker over 60 år. Vi belyser spørsmål som: På hvilke måter veves helseteknologien sammen med aldringsprosessen? Hvordan påvirker slik teknologi selvforståelsen til aldrende mennesker?
Hvilke muligheter og begrensinger ligger i å ta i bruk denne typen digital teknologi? Hvordan erfares det å ha en aldrende kropp i et samfunn som er besatt av ungdommelighet?
Bør se unge og spreke ut
Selv om deltakerne i denne studien har passert 60 år er det ingen som oppfatter seg selv som «gammel». Tvert imot, alle føler seg yngre enn deres fødselsdato skulle tilsi. De bruker i hvert fall ikke smartklokke fordi de begynner å eldes. De fleste ville vært like fysisk aktive uten smartklokken. Hva skal de med den da?
Motivene spriker. Ingen har kapasitet til å følge med på alle dataene som klokkene kan kartlegge, og det er store forskjeller på hvilke tallverdier som føles viktig for den enkelte å følge med på. Noen ønsker oversikt over kaloriforbruket. Andre syns GPSen gir en ny dimensjon til utendørs økter. For atter andre er tilfredsstillelsen over å få dokumentert lav hvilepuls sterk.
Våre foreløpige funn tyder på at aldrende mennesker møter doble forventninger. De bør se unge ut, og de bør være spreke. Et ungdommelig utseende gir status. Den spreke kroppen oppfattes som en sunn kropp ettersom kropp og helse nærmest har blitt synonymer i vår kultur.
Å være stresset kan gi status
Smartklokken kan bidra med belønning og bekreftelse på at eieren lever opp til idealer om ungdommelighet og god fysisk form. Samtidig kan den forsterke tvil og dårlig samvittighet når innsatsen for å optimalisere kroppens funksjoner ikke synes å gi ønsket avkastning.
Menneskene skaper bånd til sine data. Det oppstår relasjoner mellom menneske og maskin, og de påvirker hverandre gjensidig. Kvantifiserbare data om kroppen, fremstilt visuelt gjennom stolpe- og kakediagrammer, blir digitale vitner. De kan bekrefte god, eller påpeke manglende, innsats.
Klokkens data presenterer seg som objektive fakta, men teknologien er ikke nøytral. Hvorfor måler klokkene det de måler? De fleste modellene registrerer stressnivå. Stress er en fysiologisk respons, men også mulig å forstå som et sosialt fenomen.
Å være litt stresset kan gi status. Det signaliserer produktivitet. At man har mange baller i lufta, viktige ting som skal gjøres. Derfor speiler ikke smartklokken bare vår biologi. Den er i høyeste grad også et kulturelt produkt.
Aldring og ansvar
Med smartklokkens inntog har vi fått tilgang til en digital treningskompis som mer enn gjerne lokker kroppens hemmeligheter frem i lyset. Og, om ønskelig, deler dem med omverden. Smartklokken inviterer til leken loggføring av søvn og puls, men inngår også i en oppmerksomhetsøkonomi vi bør ha et reflektert og kritisk forhold til.
Den digitale revolusjonen har truffet oss parallelt med en annen samfunnsmessig omveltning som i et tørt, byråkratisk språk uttales «demografiske endringer». Oversatt til et mer tabloid begrepsapparat heter det eldrebølgen. Den truer med å oversvømme velferdssystemet vårt.
I vinter har presset på helsetjenestene blitt synliggjort for offentligheten gjennom NRK Brennpunkt sine avsløringer, som tydelig viser at deler av eldreomsorgen i flere kommuner er under enhver kritikk.
Helseminister Kjerkol har i sakens anledning uttalt at vi må «ta større ansvar for egen alderdom». Hvordan tar man ansvar for sin egen alderdom? Hva er suksessoppskriften? I hvilken grad er det rimelig å forvente at den enkelte selv tar ansvar? Hva med de som ikke har forutsetninger for å ta det ansvaret?
Snur vi ryggen til aldring?
«Jeg har inntrykk av at vi lever i en kultur som snur ryggen til både død og aldringsprosesser». I dette sitatet peker Kjetil Røed på det han oppfatter som et symptom i vårt samfunn.
Døden er endelig og utgjør kanskje den eneste universelle livsbetingelsen som krysser tid, rom og sosial stand. Ingen unnslipper. Døden markerer en grense for menneskelig suverenitet ettersom vi (foreløpig) verken kan vedta, behandle eller forebygge oss ut av den. I stedet prøver vi iherdig å bremse forfallet og utsette skrøpeligheten som «den fjerde alder» fører med seg.
Siden levealderen har økt i vestlige samfunn, og alderdommen er strukket ut i tid, differensierer vi nå mellom ung og gammel alderdom gjennom begrepene «den tredje» og «den fjerde alder». Den fjerde alder refererer til den dype alderdommen, livets siste fase. Ifølge Simone de Beauvoir utsettes de gamle for eksistensiell marginalisering. Oldingen er «den andre», en annenrangs borger.
Den aldrende kroppen kan være lunefull og konfronterer oss med risiko for sykdom og uhelse. Kan det være at vi forledes til å tro at denne risikoen er mulig å regulere seg ut av? For eksempel gjennom bruk av smartklokke?
Den tredje alder: en ny ungdomstid?
Forbrukskulturen inviterer mennesker i den tredje alder til en ny ungdomstid, bare «med sølv i håret». Invitasjonen er dog forbeholdt de som har tid og penger til å realisere slike forestillinger.
Glansbildet av den evige ungdommen tilslører at sosiale helseforskjeller også eksisterer blant eldre. Aldersdiskriminering er dessuten et samfunnsproblem, og én av ti over 60 år har opplevd diskriminering i arbeidslivet. Dette står i grell kontrast til idealet om at vårt samfunn skal være «aldersvennlig».
Individuelle prosjekter, kollektive forestillinger
Deltakerne i denne studien har ennå ikke nådd den fjerde alder. De er i full vigør, som det heter. De lever aktive, travle liv. Hvert individ skaper sin unike tosomhet med smartklokken. Samtidig forstår alle seg selv og sine treningsprosjekter i lys av kunnskapsformer som har særlig gyldighet i vår tid.
Det er nettopp i spenningsforholdet mellom det individuelle og det kollektive at denne studiens funn blir til. Ved å få tilgang til deltakerne sine beskrivelser av hvilken rolle smartklokken spiller for dem, håper vi å få et gløtt gjennom et vindu mot noen større kulturelle fortellinger om kropp, aldring, teknologi, helse og fysisk aktivitet.
At smartklokken har kommet for å bli, er ikke en påstand vi tør flagge. Det vil bare fremtiden vise.
Referanseliste
Eriksen, T.H. (2021) Appenes planet. Hvordan smarttelefonene forandret verden Aschehoug (sitat s. 35)
Lindgren, L. (2021) Et essay om algoritmer og begjær Gyldendal
Madsen, O.J. (2023, 23. januar) Er det bare negativt å overvåke seg selv, spør Ole Jacob Madsen Morgenbladet
Nagell, H. (2020) Digital revolusjon. Hvordan ta makten og friheten tilbake Res Publica
Zuboff, S. (2020) Overvåkingskapitalismens tidsalder. Kampen for en menneskelig framtidved maktens nye frontlinje Spartacus
Kristensen, M., Lydersen, T., Næss, A.F. og Jonsbråten, B.H. (2023, 23. januar)
Helseministeren sier vi må ta større ansvar for egen alderdom. NRK
Madsen, Ole Jacob. Jeg har fått en ny venn som overvåker meg. Morgenbladet (2023, 20. januar)
Røed, K. (2021) Kunsten og døden. En bruksanvisning Res Publica (sitat s. 9)
Grødem, A.S. (2020, 5. november) Eldre år som «tredje alder» Pensjons-LAB
Beauvoir, Simone de (1996) Alderdommen Vidarforlaget
Daatland, S.O. (2008) Aldring som provokasjon. Tekster om aldring og samfunn
Fagbokforlaget (sitat s. 12)
Solli, B. (2022, 31. mai) Aldersdiskriminering er den mest utbredte diskrimineringen Senter for seniorpolitikk.
Regjeringen (u.å.) Flere år – flere muligheter. Regjeringens strategi for et aldersvennlig samfunn.