Tross den åpenbare skjevfordelingen skrev både norske og internasjonale medier etter vinterlekene i Beijing: «Den norske modellen» fikk mye skryt.
Synnøve Solemdal skrev derimot at «Bak suksessen skjuler det seg en trist sannhet». Kommentaren fikk mye oppmerksomhet. Hun fortalte om bakgrunnen for sifrene:
14-3
− Jeg la merke til at det kun var tre damer som tok individuell medalje under OL. Folk flest tror idretten er mye mer likestilt enn den egentlig er, sier Solemdal. Hun sier hun hadde ett ønske med kommentaren: – Å få en diskusjon rundt temaet, og få noen idrettsledere til å innse at det er nødvendig å ta grep.
- Synnøve Solemdal er tidligere landslagsskiskytter og deler sine erfaringer i NIH-podden. Hun har flere VM-gull i stafett og er også kjent som skiskytterekspert hos NRK.
- Hanne Elisabeth Sogn er stipendiat på Institutt for idrett og samfunnsvitenskap på NIH der hun jobber med sin doktorgrad om «Makt og kjønn i idrett»
Hanne Elisabeth Sogn mener en viktig årsak ligger i måten idretten er organisert på.
− Menn har historisk sett hatt mer makt i idretten enn kvinner, og har det fortsatt. Menns kjønnsmakt er derimot lite problematisert av idretten selv. Jeg tror vi må starte der. De som har mektige og innflytelsesrike posisjoner, har et spesielt ansvar. Dette handler om økonomiske prioriteringer, men også om et bevisst arbeid inn imot sponsorer, samarbeidspartnere og mot mediene, sier Sogn.
En ond sirkel
−Noe interessant jeg har lagt merke til er at de to idrettene vi tok medalje i under vinter-OL er landslagene med like mange kvinnelige som mannlige utøvere. Det er få kvinner som konkurrerer, og derfor kommer det færre jenter inn på landslaget. Noe som resulterer i at få kvinner presterer, sier Solemdal.
Solemdal mener hun har vært heldig med sin idrett. Hun sier skiskyting er en av de mest likestilte idrettene, og det er også en idrett med god økonomi der utøverne ofte kan leve av idretten og der de får samlinger gratis.
– Ser vi for eksempel på snowboardforbundet er det ikke samme tilfelle. De har ikke ressurser til å finansiere samlinger. Hanne Eilertsen, som var nylig i OL må jobbe for å klare å betale for samlingene selv. Ikke alle får de samme mulighetene. Eilertsen har et stort talent, og det er synd at hun kan kun stille opp med 80%, når man trenger at man stiller opp med 100% i OL. Det blir ikke tilbudt.
Kvinnelige utøvere med like ressurser?
Noen kvinnelige utøvere klarer det, andre ikke. Selv om de har de samme ressursene. Det kan handle om utholdenhet, og det å holde ut. At man trener gjennom 20-årene. Det er mange som gir seg for tidlig, som kan være et tegn på dårlig støtte og miljø. Mange kvinner blir droppet om de ikke presterer rundt alderen 23-25, men det er mange som «peaker» flere ganger, også i 30-årene.
Guttene holder ofte på mye lengre. Guttene har en tendens til å få det ut litt tidligere. Det blir synligere når kvinner ikke presterer på topp. Kanskje det også blir satt mer fokus på en eventuell nedgang i prestasjon, siden det er få kvinnelige utøvere, men mye spotlight?
Nå skal vi satse!
Solemdal presiserer at man må satse, og tilby ressurser for kvinnelige utøvere. Hvis ikke kan man ikke forvente resultater eller endringer. Da snakker man ikke bare om penger, men også andre ressurser som for eksempel gode trenere. Det er nødvendig med dialog med ledere og trenere for å få bedre løsninger. Hun mener veien er kort for å få gode resultater på kvinnesiden, men da må endringer skje.
−Vi trenger ikke flere kvinneprosjekter, man må heller være supertydelige på å si at «nå skal vi satse!» Og den satsingen må gå over tid – ikke bare til neste OL. Den starter når jentene rekrutteres inn i idretten– og med hvordan jentene blir møtt. Begynn tidlig, og gi jentene de beste forutsetninger for å lykkes, og ikke minst, gi jentene en opplevelse av at de er ønsket med, helt til toppen, sier Sogn.