Mitt navn er Siren Hansson. Jeg går første året på bachelor i idrettsvitenskap. I bloggen forteller jeg om min studietur til Beitostølen og Ridderuka – en uke jeg ikke ville vært foruten.
Verdens største
Ridderuka er verdens største årlige vintersportsuke for utøvere med syns- og bevegelseshemminger, og har vært arrangert siden 1964. Arrangementet avsluttes med Ridderrennet hvor det konkurreres i blant annet langrenn, skiskyting, snowboardcross og storslalåm.
Cirka 100 studenter fra Norges idrettshøgskole deltok på det ukelange oppholdet. Vi ble innlosjert på ulike hytter like ved Beitostølen sentrum. I forkant ble hver student tildelt en deltaker som vi skulle ta direkte kontakt med. Hensikten var å bli kjent og få muligheten til å høre om deltakerens forventninger i forkant.
Min deltaker
Vår oppgave som ledsager var å være tilstede som støttespiller og veileder fra formiddag til ettermiddag. Mange valgte også å være sosiale med sine deltakere på kveldstid, ettersom de hadde det så gøy sammen. Rollen som ledsager innebær å være seg selv og behandle deltakerne som likeverdige, uavhengig av deres funksjonshemning. Aktivitetene gikk på deltakernes premisser hvor vi hjalp til med det de ønsket.
Min deltaker var en svaksynt og snowboardglad jente på 16 år. Vi tilbragte derfor de fleste dagene i slalåmbakken. Hun fortalte at hun ikke hadde sidesyn og at hun kunne se cirka 10 meter foran seg avhengig av lys og sikt. I bakken løste vi dette ved at jeg kjørte foran henne med en refleksvest, og ropte høyre og venstre. Jeg ble veldig imponert over hvor flink hun var på tross av hennes synshemming. Stå-på viljen var det ikke noe å si på! Mot slutten av uken deltok hun både på snowboardcross-konkurranse og Ridderennet, og var fornøyd med egen innsats.
Ulike erfaringer
Ettersom studentene fikk tildelt deltakere med ulike funskjonshemminger og forskjellige forventninger, førte det til ulike opplevelser og erfaringer for oss studenter. Noen deltakere satt i rullestol, noen var blinde, mens andre var svaksynt. Deltakerne hadde i tillegg ulike mål for og ulike forventinger til uken. Noen ønsket mest mulig trening frem mot selve Ridderrennet som skulle foregå på lørdagen, mens andre tok til takke med rolige økter og sosialt samvær. Det var også stor spredning i hvilken idrettsgren de ønsket å trene på. Til tross for ulike mål, var det fint å se hvor givende uken var for både deltakerne og ledsagerne. Alle virket så fornøyde og komfortable. Praten gikk i ett mellom de fleste, og mange deltok på aktiviteter og sosiale sammenkomster også utenom egen trening og Ridderrennet. Enkelte deltakere hadde tidligere deltatt på Ridderuka, mens andre deltok for første gang.
Sterke bånd
En uke som ledsager fører til at man blir svært godt kjent med deltakerne.
Man får en nær og personlig relasjon. Det var derfor vemodig å si ha-de på søndagen. Men, det trenger nødvendigvis ikke være siste gang man ser sin deltaker. At dette arrangementet er en del av studiene er jeg takknemlig for, og noe jeg har lyst til å være med på igjen, dersom jeg får muligheten. Man får en utrolig respekt for det de gjør, og hvordan de ikke lar seg stoppe av egne funksjonshemninger.